Vi må ut..

Nok en kveld, stillheten senket seg, nok en natt og en ny søndags morgen. Gidder ikke legge lokk på meg selv her inne om dagen, ærlighet varer jo lengst, tross alt.

Når gemalen var på beina igjen i går etter siste nattevakt for denne runden så reiste vi ut. Bare det å reise ut var sårt, tok meg i å tenke både det ene og det andre - det er så rart med det og alle rutiner som brått er borte fra oss. Nå kunne vi ta på sko, låse døra...å dra... Stikk av vemod og dårlig samvittighet, som ikke hører hjemme noe sted.

Vi reiste ut og var borte noen timer, hele tiden tenkte jeg på den som ikke ventet ute i bilen, jeg måtte jo ikke kjappe meg. Snodig.. Vi gikk kveldsturen sammen i går kveld, like viktig det som alt annet, gå rundene. Kjenne på det, gå videre - ikke la det bli hverken sårt eller snålt.

Vi skal jo fortsette å traske rundt her, først noen turer alene så med en ny pelskling når det kan komme i orden...

I dag reiser vi over grensa en tur, en formiddag dag for oss selv. Det skal nok bli bittelitt snodig det også - lenge siden jeg var med over nå, Ludvik var jo aldri med dit, så det blir nok en ok dag dette her. En må jo bare stå i det, nytter ikke hverken å grave seg ned eller kjøre på så en risikerer å begynne å «dyrke» sorgen. Ludvik er med i ❤ og det vil han for alltid være, men for oss som er igjen så går jo livet og veien videre uansett. Verden har det med å gi en lang f** i om noen sørger og har det tøft.

Et klart eksempel på det var for noen år siden, når vi fulgte min biologiske bestefar ut av kirken og mot gravstedet, aldeles rett over veien for den åpne graven - ytterst få meter unna foregikk det maskinelt arbeid. Den tok ikke pause, bittelitt tragikomisk for gravfølget kan en vel si, men verden jogger videre i sitt mas og jag. Vi må henge oss på karusellen igjen. Igjen og igjen.

Jeg velger nå å tro at jeg kanskje prøver å sette ord på det meste av sorgen, og de følelser som sniker seg frem etter å ha mistet et kjært dyr for en grunn. Ord som kanskje ikke alle skriver ned når slikt skjer - jeg har heller aldri gjort det før.

Når katten vår gikk bort nevnte jeg det ikke med et ord, men nå følte jeg at jeg måtte fortelle alle «venner» fordi Ludvik rakk å bli med en god del her inne, og fordi noen hadde nok lurt om han aldri ble nevnt her inne igjen - og hvorfor da ikke skrive resten?! Det ble for første gang helt feil å la være å fortelle. Jeg vil jo uansett tro, at disse følelser og tanker dukker opp hos de aller fleste som mister en veldig kjær pelsvenn. Og det vil skje alle en dag, kanskje mine ord kan styrke en annen, en dag. Hvem vet...

Har du gått glipp av de foregående innleggene så kan du lese om at «Mitt hjerte er i tusen biter» og at «Livet blir til mens du dør» ved å klikke på overskriftene som er linker.

Vi jogger sakte men sikkert igjennom denne dagen også, prøver å gjøre den så fin som vi kan få til ut av oss selv, og med oss selv. Dette skal bli en fin formiddag i alle fall.

#savn #hund #blogg

27

Ja alt blir litt rart og underlig når en som har vært med i hverdagen blir borte....Men man venner seg til det også....Ha en god ny dag! og jeg tenker på dere i sorgen!

Toini: <3

Trist,,,,,,jeg tenker på katten min som er død mange ganger hver dag. Det er sårt enda. Han døde for 1 1/2 år siden....ingen som møter meg i veien lenger med halen opp.....

solliv: Det er så rart med det, alle de «små» ting som plutselig betyr så mye :-)

Det er flott at du forteller. Man blir jo mer kjent med folk bak tastaturet også når det ikke bare er alt det hyggelige man får del i. Det er fine grenser over hva man BØR legge ut og hva IKKE. Men jeg synes du klarer den FLOTT. For såpass bør vi kunne dele <3 Og du skriver helt riktig om dette med å VÆRE I DET, samtidig som du sier livet går videre. For dette med å ikke dyrke sorgen er jo viktig også. Men man skal få lov å sørge seg ferdig <3 Fine grenser der også. Rart hvordan det er. God klem

frodith: Ja det er så rart med det, tusen takk for det. Koselig å høre <3 Klem

God morgen <3

Fint å se at livet går videre. Jeg forstår meget godt at det er tungt å ferdes der dere hadde med Ludvik. Jeg håper at dere snart får en liten tass som kan berike livet deres. Jeg vet at den lille tassen ikke kan ta Ludvik sin plass, men jeg er ganske sikker på at det vil hjelpe å få en ny hund i huset, om det er det man ønsker.

Jeg håper at søndagen deres vil bli så finn som mulig <3

poesimylife: Livet jogger videre enten man «vil» eller ikke, så en må ta det som er mens en trasker videre <3 En ny unik pelsvenn blir det, kjenner litt på gleden over at vi er helt enige om det <3

Det var godt å lese innlegget ditt, jeg kjenner meg igjen, men som du sier, jeg har aldri skrevet ned når mine pelsdotter har måttet forlate denne verden. Tusen takk for at du deler og jeg var heldig som ble bitte litte granne « kjent» med Ludvik om du skjønner. Det kan være terapeutisk å skrive seg igjennom noe som er vondt<3

Du er herlig, modig og 100% deg, slik jeg får følelsen av bare å lese bloggen din, fortsett med det<3

Ønsker deg en så best mulig dag for dere går å få til, og jeg tror det er godt for dere å både «ta seg igjennom» og tenke på situasjoner dere gjorde sammen alle tre før. Det gjør deg klar for neste pelsdott<3

Varme tanker og god klem<3 godt jobba<3

Orkidedatter: Tusen takk for veldig fine og varmende ord <3 Like herlig du som serverer disse. Jeg rakk å dele en del med han ja, min «partner in crime» og «medblogger» he he. Vi er veldig enige om at vi skal ha en ny av samme rase, så når den rette dagen dukker opp så skjer det <3 Klem klem

Uff dette var leit. Noen dager fravær herfra også er hele "veggen" borte! Det er så leit når de forsvinner så alt for tidlig. Jeg har hatt hund i mange år, til tider mange omgangen. Nå har jeg "bare" fem, men jeg har da ingen å miste om jeg har flere enn en. Man skal ta seg tid til å sørge, man skal ha lov til å sørge, så lenge en har behov for det. Men man skal ikke dyrke sorgen, da slipper den ikke taket. Tenk på alle de gode minnene dere hadde sammen, så skapes nye med en ny pelsdott med egen personlighet. Klem

Lillian: Ja det er rart med det, vi var ikke forberedt på at det gikk dithen, så sjokket kom vel først, så sorg og egoisme. Er så enig med deg, vi må få sørge over vemodet og tapet av vår kjære venn, men jeg liker ikke tanken på eller om å dyrke sorg, vi må videre med Ludvik i hjertene sammen med de tidligere dyrene jeg og vi har hatt. Det kommer en ny unik venn, og når vi ankommer den dagen så er det nye minner <3 Klem

Føler for å gi deg en god klem<3

Orkidédatter: Klem klem til deg <3 Du er nill du ;-)

Uff, en klem til deg fra meg <3

Seline Ekelund: <3 Klem klem

Det blir fryktelig stille i huset:-(. Gruer meg til mine 2 blir borte.

Skogens Sønn: Ja det er så innmari stille, kan ikke minnes sist det var så stille. Skjønner deg så godt, det er ikke noe godt. Men å vite at de har det bra veier opp en del :-)

Det er bare så trist. Jeg vet akkurat hvordan det føles.

Siv Svanem: <3 Tusen takk for omtanken.

En klem sendes fra meg til deg <3

Anonym: Takk for det snille <3

Du skriver så bra! Gleder meg til å følge deg videre :)

Carina Lie: Tusen takk for fine ord, veldig koselig å lese :-)

Om man mister dyr eller mennesker er realiteten den samme. Noe disse vakre ordene bekrefter:

<3 Der det er sorg, har det vært glede. <3

Ei_heks: Det er så sant, følelsene er akkurat de samme for oss som virkelig har vært glad i våre. Sier virkelig fordi vi vet jo om folk som er og handler motsatt. Dessverre. Men VI tar sorgen og gleden <3

Jeg tenker at om vi skal føle de store emosjonelle høydene må vi også ta nedturene, sorgen og smerten som er motstykket. Men jeg gjør heller det enn å leve i det jevne hele tiden. <3

Ha en god dag til tross for sorgen!

Stor klemmmmmm

Ei_heks: Helt enig med deg, hvert fall hva kjærlighet angår. Når sorgen er som størst vet vi i alle fall at vi har «turt» å elske <3 Klem.

Skriv en ny kommentar